Hvorfor bruker vi null?
Bruk av nullpekere er tillatt under følgende omstendigheter:
Initialiser pekere, og illustrerer situasjoner som ligner på slutten av en vilkårlig lengde liste. Beskriv enhver feil med en returnert peker fra en funksjon.
Syntaks
I C ++ er det relativt enkelt å gi en variabel en nullverdi; Vi trenger bare å gjøre dette en gang, under initialisering. Denne variabelen håndteres deretter for å fungere som nullpekeren.
Siden vi er klar over at pekeren inneholder minneadressen, kan vi bruke null i denne situasjonen for å gjøre pekeren til en annen verdi. Vi må imidlertid bruke dette når vi lanserer pekeren. Denne artikkelen vil undersøke forskjellige eksempler på bruk av null i C ++ -programmer.
Eksempel nr. 1
Tre separate pekere opprettes i dette eksemplet, og de peker alle på null. Som et resultat kan vi se at når vi erklærte variablene, ble variabelenes verdi initialisert. Heretter utfører vi en sjekk for å konstatere og skrive ut pekerens verdi. Hvis uttalelsen viser seg nøyaktig, vil utskriftserklæringen kjøres; Hvis ikke, vil det komme tilbake.
Hvis en peker i C ++ ikke får tilgang til noen minneadresser, får den ikke tilgang til null. Vi vil bruke nullteknikker for å gi dem verdier.
#inkludere
ved hjelp av navneområdet STD;
int main ()
int *ptr_1 = null;
int *ptr_2 = null;
int *ptr_3 = null;
hvis(!ptr_1)
cout << "Value of the pointer " << ptr_1 ;
retur 0;
I dette eksemplet inkluderer vi først biblioteket og bruker deretter standard navneområdet. Vi vil kalle det i Main () -funksjonen. Den neste linjen inkluderer erklæringen om tre tips, og vi tildelte dem verdien “null”. Deretter bruker vi "IF" -tilstanden. Hvis den nødvendige betingelsen er oppfylt, skriver "cout" -uttalelsen ut verdien til den første pekeren.
Eksempel nr. 2
I denne illustrasjonen bruker vi C ++ NULL -funksjonen for å demonstrere hvordan du initialiserer pekeren med nullverdien, ganske enkelt en bestemt verdi vi kan tilordne under initialiseringen.
#inkludere
ved hjelp av navneområdet STD;
int main ()
cout<<"Use of null functions";
cout<<"\n";
int *p_1 = null;
int *p_2 = null;
int *p_3 = null;
cout << "The calculated value of the first pointer: " << p_1 ;
cout<<"\n";
cout << "The calculated value of the second pointer: " << p_2 ;
cout<<"\n";
cout << "The calculated value of the third pointer: " << p_3 ;
retur 0;
Vi har integrert overskriftsfilen . Så koder vi i kroppen til hovedfunksjonen (). Innenfor kroppen av hoved () -funksjonen. Vi initialiserer tre pekere og setter disse pekerne til “Null”. Ved å bruke "cout" -uttalelsen, skriver vi ut verdiene til pekerne (P_1, P_2 og P_3). Til slutt vil vi legge inn “Return0”.
Eksempel nr. 3
Bruke en nullpeker for å generere en betinget uttalelse i programmet og demonstrere hvordan de endrer verdien mens initialisering er demonstrert i dette tilfellet.
#inkludere
ved hjelp av navneområdet STD;
int main ()
int v_1 = 45;
int v_2 = 38;
int v_3 = 23;
cout<<"Use of null functions:";
cout<<"\n";
int *pt1 = null;
int *pt2 = null;
int *pt3 = null;
cout<<"The values of variables before using null function:";
cout<<"\n";
cout << "The value of first variable before using null function:" << pt1 ;
cout<<"\n";
cout << "The value of second variable before using null function:" << pt2 ;
cout<<"\n";
cout << "The value of third variable before using null function:" << pt3 ;
cout<<"\n";
hvis(!pt1)
PT1 = &v_1;
cout << "The value of first variable after initialization: " << pt1 ;
cout<<"\n";
hvis(!pt2)
PT2 = &v_2;
cout << "The value of second variable after initialization: " << pt2 ;
cout<<"\n";
hvis(!pt3)
pt3 = &v_3;
cout << "The value of third variable after initialization: " << pt3 ;
cout<<"\n";
retur 0;
Etter å ha integrert biblioteket og standardfunksjonen, vil vi påkalle main () -funksjonen. Deretter initialiserer vi tre variabler kalt V_1, V_2 og V_3. Deretter genererer vi en betinget uttalelse i denne koden, initialiserer pekers verdier og tildeler en "null" -verdi til hver peker. Vi har brukt "IF" -tilstanden. Først viser vi verdien av pekere før vi bruker nullfunksjonen. Så får vi pekerens verdier etter initialisering ved å bruke "cout" -uttalelsen.
Eksempel nr. 4
Bruk null hvis du ikke kan oppgi en destinasjon for en peker. Bruksområder som bruker pekere er beskyttet mot krasj og minnelekkasjer med nullverdien. Peker i C og C ++ refererer til lagring av en minneadresse. Tildel alltid pekeren Null til en pekervariabel hvis du er usikker på det nøyaktige stedet for å tilordne. Dette skjer når en variabel er erklært. Pekere med verdien null regnes som nullpekere.
#inkludere
ved hjelp av navneområdet STD;
int main ()
int *p = null;
cout << "The value of pointer is " << p ;
retur 0;
Vi vil inkludere biblioteket ved begynnelsen av koden. Her vil vi erklære pekeren og tilordne den med en "null" verdi. Før du skriver inn "Return 0" -kommandoen, blir "cout" -uttalelsen brukt for å vise pekerens verdi.
Eksempel nr. 5
Hver variabel representerer et minneplassering, og hvert minneplassering har en unik adresse som kan nås ved hjelp av Ampersand (&) -operatøren, som står for en minneadresse. Tenk på følgende, som skriver ut de variable adressene som ble erklært:
#inkludere
ved hjelp av navneområdet STD;
int main ()
int v1;
char v2 [42];
cout << "The address of first required variable: ";
cout << &v1 << endl;
cout << "The address of second required variable: ";
cout << &v2 << endl;
retur 0;
I starten av koden vil vi inkludere det nødvendige biblioteket. Her vil vi initialisere en variabel “V1” som har en heltalldatatype. En annen variabel, “V2”, vil bli initialisert med en tegndatatype. Og denne variabelen er erklært som en matrise. Vi ønsker å skrive ut adressen til begge disse variablene, så vi bruker "cout" -uttalelsen. Adressen vil bli innhentet ved hjelp av "&" -operatøren.
Konklusjon
Etter å ha lest denne artikkelen, ser vi hvordan du bruker nullfunksjoner for å tilordne verdier til variabler. Ved programmering er nullverdier viktige for å forhindre uventede feil. Derfor når en peker ikke refererer til noen minneadresser, brukes nullfunksjonene eller nulloppgavene til en peker for å gi en standardverdi.